Forskjeller mellom pårørendeHvem man er pårørende til

Pårørende blir fort vant til å sette sine egne behov til side. Derfor er det spesielt viktig at vi som er rundt pårørende er flinke til å aktivt spørre: “Hvordan går det med deg?”.

Det er ekstra oppmerksom på de som har vært pårørende over lengre tid. Når situasjonen ikke er ny lenger får de ofte færre muligheter til å prate om situasjonen.

Selv om man ikke gjør det med vilje, er det lett å la seg villede av fordommer.

For eksempel er kan man fort tenke at enkelte diagnoser er verre å takle for den som er pårørende, eller at byrden til den pårørende blir større jo flere timer med hjelp man må gi.

Sannheten er mye mer komplisert. For eksempel kan det oppleves mye tyngre for pårørende som ikke får muligheten til å gi hjelp – kanskje fordi den syke ikke vil ha det. Dessuten er noen oppgaver ofte mer slitsomme enn andre, som f.eks. nattevåk.

Bli bevisst på dine egne fordommer, legg de til side og lytt heller til den pårørendes unike situasjon.

Enkelte sykdommer kan utløse mange tilbud om hjelp fra samfunnet, mens andre pårørende ikke får mer enn en klapp på skulderen.

Vær villig til å tilby hjelp om du har muligheten til det. Ikke glem at det er behovet til den pårørende som er det viktigste, ikke hvem de er pårørende til.