Pårørende er ikke helsetjenestens bemanningsbyrå!
Samfunnskontrakten er under press. Den har til nå betydd at når du trenger det, skal du få rett hjelp og pleie som pasient eller bruker. Denne sannheten begynner å slå sprekker og det må vi snakke ærlig om.
Kronikk: Anita Vatland, Daglig leder Pårørendealliansen
DA VI BYGGET opp velferdssamfunnet sørget vi for at begge kjønn kunne komme i arbeid, fordi fellesskapet sørget for barnehageplasser til de minste og trygg ivaretagelse av de som trengte ekstra hjelp og omsorg, være seg fysisk, psykisk eller andre utfordringer.
Nå skal vi være hjemme lengst og mest mulig. Behandling skal skje hjemme og vi skal raskt ut fra dyre sykehussenger. Digitale løsninger og teknologi skal støtte opp under dette. Det er mer effektivt og ikke minst økonomisk får vi høre.
I praksis føres kostnadene ut fra fellesregnskapet og over til det enkelte individ, til familier og til kommuner. Pårørende vil oftest hjelpe sine nærmeste så langt det er mulig og yter allerede i dag halvparten av all hjelp som pasienter og brukere, syke og eldre får. Men mangelen på helsepersonell kan fremover ikke løses ved at andre yrkesgrupper går ned i stilling eller slutter i arbeid for å kompensere for dette. Det medfører allerede i dag Det var vel ikke planen?
utslitte pårørende som selv blir syke, jobber deltid eller faller ut av arbeidslivet.
IKKE UTTØMMELIG. Mangelen på helsepersonell er over tid erfart av en del pårørende i hjemmetjenester og på sykehjem. Nå merkes presset i helseforetak, hvor dyre vikarer redder dette kortsiktig. Mange pårørende er allerede de reneste helsearbeidere før vedtak om mer hjelp eller en institusjonsplass blir ledig. Vi minner om at der.
det ytes opptil 160 timer pårørendeinnsats innen demens før en sykehjemsplass er
Pårørende har ikke fagforening som kan påpeke uklare ansvarsforhold, manglende avtaler eller sikkerhetsnett som fanger opp avvik. Det er nok derfor man i planer og strategier forventer og nevner pårørende som ressurs mens det i praksis gjøres lite for å hjelpe i kommunene.
Vi må nå påpeke at pårørende ikke har noen ekstra kapasitet til å bidra særlig mer enn i dag! Pårørende har ikke store uutnyttede ressurser som kan løse mangelen på helsepersonell og kompensere for dette eller stille opp ulønnet for teknologiske hjemmeløsninger.
Pårørende er allerede i jobb, som snekker, revisor eller butikkmedarbeider. At de, og kvinner især, skal kutte i sitt lønnede arbeid for å bli ulønnede omsorgsarbeidere er i realiteten en samfunnsøkonomisk katastrofe. Med årstiden vi er inne i, er det å tro på julenissen!